Boulevard Vitosha - Sofias travleste handlegate. 

Man kommer liksom ikke unna denne gaten når man er i Sofia. Den går fra Sveta Nedelja kirken, Sofias historiske midtpunkt, til Kulturpalasset. 

Her finner man dyre designbutikker og suvenirbutikker om hverandre, og man kan sikkert gjøre glimrende, gode kjøp på både klesfronten og suvenirfronten. 

En av de mest interessante oppevelsene er å bevege seg fra det ene ytterpunktet til det andre. Her kan man gå fra brutalistarkitektur i den ene enden (Folkekulturpalasset ble bygget til ære for den siste diktatorens datter, Ljudmilla Zhivkova) - og i den andre enden av gata finner du kirken du ser på bildet øverst til venstre, - en ortodoks kirke som står midt på det som ble regnet som midtpunktet på Balkan,) - mens man spaserer mellom dyre designerbutikker og H&M og andre billigkjeder. 

Her er det ikke mange tiggere å se, men en av de to vi møtte, er Velichka. Hun er minstepensjonist, og får ikke nok penger til å dekke mer enn til husrom med pensjonen sin. Derfor sitter hun her, flere timer om dagen, og ber om almisser fra hastige forbipasserende. En gang var hun en fremgangsrik og suksessfull fotograf med eget studio. Nå har hun mistet alt. Denne damen har en rørende historie og liv og fortelle om- vi vil gjøre det i boken vår. Meretes digitalgrafikk er basert på bilder tatt  av Velichka, med hennes samtykke.









Presseskryt!

...og litt sånn på etterskudd, - jammen fikk vi ikke hele forsida på Telemarksavisas del 2 - og flott artikkel både der og i Notoddens lokalavis Telen. Det e' moro, au!

Åpning på Galleri Osebro

Fjerde april  dro #rebellerpåreise til Galleri Osebro for å gjøre utstillingen vår klar til den store åpningen dagen etter. Torsdag dro vi tilbake til åpning og foredrag, med en livat avslutning på programmet.

Hallingdanserebellen Vilde Westeng hadde med seg hardingfelerebellen Tone Anne Tveiten, og sammen sørget de for friske fraspark og fin bueføring på fela.


Det ble en hyggelig kveld med godt besøk, og vi er så glade for fantastisk respons fra fullsatte lokaler, og godt samarbeid med Tone og Trude på galleriet! 

Her  kan dere se glimt fra åpningen i videoen som Galleri Osebro laget

Inspirasjonen


Min foreleser i bulgarsk lyrikk på Blindern var Martin Nag (30 juli 1927 - 2 mai 2015), magister i slavisk litteratur, selv forfatter og poet, og en fargerik figur på instituttet.

Martin med sykkelen. Martin med halve pensum i plastposer dandert rundt på sykkelstyre og bagasjebrett. Oppe i posene hadde han egne notater, kopier, bøker og bilder av seg selv og alle forfatterne han hadde møtt, - en slags datidens «selfies». Det var alltid like spennende å komme på forelesningene hans og få se bilder og høre hans personlige historier fra møtene med hvem det nå var som var tema for dagens forelesning. Stålkontroll på posenes innhold. Alltid i folkloristiske bluser fra Balkan eller pologenser med store smykker utenpå. Stort hvitt skjegg og hår. Lukten av Vademecum og lyden av tunge skritt i gangen. Martin fra Ryfylke, rød som en arbeiderfane, med et hjerte som banket for litteratur. Det smittet!

Så var det Kjetil Rå Hauge, da. Han var foreleseren i alle andre fagdisipliner i bulgarsk,  og der Martin var veldig godt både synlig og hørbar der han kom syklende til og fra Blindern med hele pensum i posene sine, der var Kjetil mer stille til stede på det lille kontoret i gangen. Terskelen for å banke på med spørsmål til alle mulige og umulige tider var ikke til stede, en gang, - og det var denne tilstedeværelsen hans sammen med den enorme formidlingsevnen og kunnskapen hans som gjorde dette rare språket så interessant for en som elsket lingvistikk. 

Og ikke mist var Kjetil  den som fikk meg til å dra til Bulgaria første gangen, sammen med min studievenninne Tone. 

Noe motvillige og skeptiske dro vi til Sofia på sommerseminar for en merkelig akademisk rase; bulgarister, sommeren 1990. Og det ble starten på «full hekting» på både språket, landet, kulturen og folka. Og en fullstendig forelskelse i den lille hovedstaden som er en av Europas eldste (og det viser arkitekturen tydelig).

Han visste nok godt hva han gjorde da han oppfordret oss sterkt til å dra!

Siri

(Bilde av Martin Nag er hentet fra Wikipedia)

GOD PÅSKE!!! 

#rebellerpåreise tar ikke ferie, - vi bruker påsken på å forberede utstilling av prosjekt BULGARSK VÅR på Galleri Osebro med åpning 5.april.

Kom, kom! 


På utstillingen vil du kunne nyte og kjøpe flotte bilder i digitalgrafikk som er basert på autentiske gatefotografier fra Sofia, med utvalgte strofer fra diktene de skal illustrere. 

Utstillingen byr også på et par ekstra overraskelser. Og hvis du kommer på åpningen, får du en ekstra fin opplevelse med personlige fortellinger fra turen og om bakgrunnen til motivene. Du får også en smak på et par av diktene - og ikke minst - rebellen Vilde Westeng, som er den eneste høna i hallingdans-hanekurven, tar med seg Tone Anne Tveiten på hardingfele for å vise sine krumspring.

Velkomne skal dere være! 


Velichka, minstepensjonist, må sitte på gaten og tigge til livets opphold
Velichka, minstepensjonist, må sitte på gaten og tigge til livets opphold

Gratulerer med dagen!

En frisk februardag satt vi oss på flyet til Bulgarias hovedstad Sofia for å finne motiver til et bokprosjekt vi jobber med, hvor hensikten er å få kvinner frem i lyset. Her gjendikter vi i første omgang utvalgt poesi av tre kvinnelige, bulgarske forfattere som levde og virket i hovedsak på 1900-tallet. De var på mange måter foregangskvinner på sin tid, og aldri så lite rebelske i sin selvstendighet. Temaene de skrev om er like aktuelle i dag som de var i sin samtid, og på turen til Sofia ønsket vi å finne ut om de fremdeles gjør inntrykk på dagens unge bulgarske kvinner. Denne spennende reisen førte også til andre historier som vi har lyst til å dele nå i anledning den internasjonale kvinnedagen den 8. mars.

I forkant av turen bet vi oss merke i at det er store uenigheter om hvorvidt Bulgaria skal ratifisere Istanbulkonvensjonen, en konvensjon mot forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Landet har nå presidentskapet i EU, og det øves press fra Europarådet om ratifisering av konvensjonen. Sant å si hadde ingen av oss hørt noe om den tidligere, - på tross av at Norge har ratifisert den, og vi ble nysgjerrige på hvilket syn bulgarske kvinner hadde på saken.


Istanbulkonvensjonen

Istanbulkonvensjonen er Europarådets konvensjon mot forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Den gjør alle landene som har skrevet under forpliktet til å beskytte kvinner og straffeforfølge overgriperne. Konvensjonen er klar på at vi ikke kan oppnå full likestilling før man får bukt med kjønnsrelatert vold før statlige institusjoner slutter å snu ryggen til disse problemene. Norge har ratifisert avtalen, og dermed forpliktet seg juridisk overfor Europarådet.

Spørsmålet om synet på Istanbulkonvensjonen og kvinners rettigheter ble viktig å få svar på, og de svarene vi fikk fra kvinner i ulike aldre med vidt forskjellig bakgrunn, var ganske overraskende.

Velichka, minstepensjonist på 83 år, fant vi sittende på et hjørne av byens travleste handlegate. Med ca. 600 kroner i måneden å leve for, er hun avhengig av almisser fra forbipasserende for å overleve. Hun forteller om et tidligere aktivt yrkesliv som fotograf og eget studio, og om hvordan hun nå har havnet i denne vanskelige situasjonen. Da vi kommer inn på Istanbulkonvensjonen, blir hun bestemt i blikket, og sier at hun tror motstanden skyldes at folk ikke gidder å lese hva den går ut på. Hun er ganske klart for ratifisering, og mener det er skandaløst om dette ikke skjer. Vi møter våre egne fordommer her, da vi hadde gått ut fra at en som henne kanskje ikke hadde hverken i interesse for eller overskudd til å bry seg om politiske spørsmål.


Døren er tross alt ikke åpen for alle...


Fordommer og forventninger til svarene vi fikk ble også utfordret av andre møter vi hadde. Ett av dem var med en høyt utdannet og godt opplyst kvinne som vi hadde antatt var for avtalen. Det var hun tvert i mot ikke, men mente at landet ikke var klart for et slikt lovverk. Ett av ankepunktene var de delene som skal sikre LGBT personers likestilling fra de er barn. Her har den ortodokse kirken stor innflytelse, både politisk og blant «folk flest», og er klart imot likestilling på dette området.


Den unge statsvitenskap- studenten Gabriela hadde vi også trodd ville være for ratifisering av avtalen. Hennes reaksjon må ses ut fra det faktum at landet var under det osmanske herredømmet i nær 500 år, - og dette sitter fremdeles i bevisstheten til de fleste bulgarere, til og med de yngste voksne. Hun svarte ganske fort at hun og hennes generasjon var lei av å få lover tredd nedover hodet, at det hadde vært nok undertrykkelse, og spesielt fra naboen i øst. Navnet på konvensjonen var i seg selv nok til at gamle fordommer stengte for budskapet. Hun snudde derimot da vi forklarte hva den gikk ut på, og ville sette seg nøyere inn i hva den handlet om.


#MeToo og mørke tall

Så hva har dette med oss her i Norge å gjøre? Norge har som sagt ratifisert Istanbulkonvensjonen, men det er allikevel ytterst få av våre norske medsøstre som har hørt om den.

Av ferdig etterforskede lovbrudd i Norge i 2016 som dreier seg om mishandling i nære relasjoner og grov vold, er de mannlige overgriperne godt overrepresentert i forhold til kvinner. Som regel er det kvinner og barn volden deres er rettet mot. Vold i hjemmet er fremdeles noe de færreste snakker om. Det er ofte forbundet med både skam og skyldfølelse, - og mange av ofrene er nedbrutt psykisk så vel som fysisk.

Den stadig aktuelle og verdensomspennende #MeToo kampanjener også et overveldende godt bevis på at vi ikke kan hvile på våre forgjengeres laurbær, men at vi må holde kampen for likeverd og likestilling godt i gang, - selv om vi skriver 2018. Her i Norge har maktovergrep og seksuell trakassering blitt avdekket blant så å si alle politiske parti, - der unge jenter i ungdomspartiene har vært spesielt utsatt for uønsket oppmerksomhet fra både unge og eldre partifeller, - og det så til de grader at mange har valgt å gå ut av politisk engasjement. Og det stopper ikke der.

Også i akademia, blant skuespillere og mange andre bransjer har det kommet avsløringer som ikke tåler dagslys i vårt moderne samfunn. Men disse sakene får gjerne ligge i mørket og hvile i fred om ikke media tar tak i dem. Det mørket er stort, og det rommer mange hemmeligheter.


Når varsellampene burde lyse rødt

Det er farlig å ta opparbeidede rettigheter om likestilling for gitt, for glemmer man å hegne om dem, kan de brått bli borte. Et eksempel på det er saken som vårt naboland Sverige har rystet oss med de siste dagene. I dommen fra Solna tingrett som nylig falt, ble en ektemann tiltalt for vold mot sin kone frifunnet. Begrunnelsen fra de to lekdommerne som var utslagsgivende for frifinnelsen, var at dersom en kvinne blir mishandlet av mannen sin, burde hun snakke med mannens slektninger for å løse problemene i stedet for å gå til politiet med saken. Her lyser det rødt i varsellampene, - dette undergraver så til de grader kvinners rettssikkerhet og er et direkte avtalebrudd på Istanbulkonvensjonen som også Sverige har skrevet under på. Derfor er det vår plikt og vårt ansvar å ikke la slikt gå upåaktet hen.

Selv om det står ganske bra til med likestillingen i Norge, er det fremdeles en lang vei igjen å gå. Når norske aviser lager forsidestoff av Islands nylig vedtatte lov om lik lønn for menn og kvinner, burde det gi oss mer enn et hint om at det faktisk er mer å kjempe for. Det er ikke rocket-science, akkurat, å finne ut hvilke yrker som har lavest lønn her i landet, - der går fremdeles de tradisjonelle kvinneyrkene av med en soleklar seier. Det er påfallende at en kampanje for økt lønn innen sykepleien utelukkende frontes av menn, som tross alt kun utgjør 10 % av arbeidsstokken i dette yrket. Hvilke signaler er det da som sendes? Selvsagt ønsker vi menn hjertelig velkomne inn i yrket, men det er betenkelig at man tyr til slike virkemidler i kampen for lønnsøkning i et hittil kvinnedominert yrke.

Dessuten, - det er for eksempel ikke så lenge siden Anette Sagen uredd banet vei for kvinnelige skihoppere, som ikke fikk egen verdenscup i normalbakke før 2011/12-sesongen. Men det arrangeres fremdeles ikke renn for kvinnelige skiflygere.

I det store bilde kan dette virke som bagateller, men det er likefult et symptom på manglende likestilling.

Det er derfor vi fremdeles trenger kvinnedagen! Blant mange flere grunner. Vi trenger den også i solidaritet med våre medsøstre rundt i verden som tross alt ikke har de samme godene eller beskyttende lovverk som oss. Vi trenger den for likeverd og menneskeverd på tvers av kjønn, alder og seksuell legning. Og vi trenger den for å huske på at vi må fortsette å kjempe til alle faktisk har like rettigheter og muligheter her i livet. Vi trenger den ikke for å gi kvinner over hele verden en stemme, - for stemmen har vi. Men vi trenger den for å minne alle våre medsøstre på at den kan og bør brukes. I alle fall av oss som har muligheten, og som nyter godene av våre forgjengeres mot.

Så gratulerer med dagen, søstre, - ta vel vare på den!


Gratulerer med dagen, søstre!

Snart er det den internasjonale kvinnedagen, - som synes å få stadig mindre oppslutning her hjemme i Norge, både blant oss middelaldrende kvinner og den yngre garde. Vi har det jo bra, vi?!


Stemmeretten for kvinner er en selvfølge, og vi har lover mot kjønnsdiskriminering. Vi kan gifte oss med hvem vi vil, og skille oss når vi vil. I alle fall de fleste av oss. Og vi får lov å hoppe på ski i mesterskap. I alle fall i normalbakke.

Så hva skal vi egentlig med kvinnedagen?

Jo, altså - det er for eksempel ikke så lenge siden Anette Sagen uredd banet vei for kvinnelige skihoppere, som ikke fikk egen verdenscup i normalbakke før 2011/12-sesongen. Men det arrangeres fremdeles ikke renn for kvinnelige skiflygere.

Bagateller? Kanskje, - men det er helt klart et symptom på manglende likestilling.

Selv om det står ganske bra til med likestillinga i Norge, er det fremdeles en vei å gå. Når norske aviser lager forsidestoff av Islands nylig vedtatte lov om lik lønn for menn og kvinner, burde det gi oss mer enn et hint om at det faktisk er mer å kjempe for. Det er ikke rocket-science, akkurat, å finne ut hvilke yrker som har lavest lønn her i landet, - der går fremdeles de tradisjonelle kvinneyrkene av med en soleklar seier.

Ikke fullt så bagatellmessig, lenger, kanskje? Kanskje vi har litt bruk for kvinnedagen allikevel?

Den stadig aktuelle #MeToo kampanjen er et overveldende godt bevis på at vi ikke kan hvile på våre forgjengeres laurbær, men at vi må holde kampen for likeverd og likestilling godt i gang, - selv om vi skriver 2018. Her i Norge har maktovergrep og seksuell trakassering blitt avdekket blant så å si alle politiske parti, - der unge jenter i ungdomspartiene har vært spesielt utsatt for uønsket oppmerksomhet fra både unge og eldre partifeller, - og det så til de grader at mange har valgt å gå ut av politisk engasjement. Og det stopper ikke der. Også i akademia, blant skuespillere og mange andre bransjer har det kommet avsløringer som ikke tåler dagslys i vårt moderne samfunn. Men disse sakene får gjerne ligge i mørket og hvile i fred om ikke media tar tak i dem. Og det mørket er stort, og rommer mange hemmeligheter. Nå er det sikkert få som tenker bagateller lenger ...

Men det er allikevel i nære relasjoner kvinner er mest utsatt for overgrep.

Istanbulkonvensjonen, - har du hørt om den? Ikke? Det er Europarådets konvensjon mot forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Denne konvensjonen gjør alle landene som har skrevet under forpliktet til å beskytte kvinner og straffeforfølge overgriperne. Konvensjonen er klar på at vi ikke kan oppnå full likestilling før man får bukt med kjønnsrelatert vold, og før statlige institusjoner slutter å snu ryggen til disse problemene. Norge har ratifisert avtalen, og dermed forpliktet seg juridisk overfor Europarådet til å beskytte kvinner og barn mot vold i nære relasjoner. Men følges dette opp?

Av ferdig etterforskede lovbrudd i Norge i 2016 som dreier seg om mishandling i nære relasjoner og grov vold, er de mannlige overgriperne godt overrepresentert i forhold til kvinner. Som regel er det kvinner og barn volden deres er rettet mot. Vold i hjemmet er fremdeles noe de færreste snakker om. Det er ofte forbundet med både skam og skyldfølelse, - og mange av ofrene er nedbrutt psykisk så vel som fysisk.

Dette er i alle fall så langt fra en bagatell som det er mulig å komme her til lands!

Og det er derfor vi fremdeles trenger kvinnedagen! Blant mange flere grunner. Vi trenger den også i solidaritet med våre medsøstre rundt i verden som tross alt ikke har de samme godene eller beskyttende lovverk som oss. Vi trenger den for likeverd og menneskeverd på tvers av kjønn, alder og seksuell legning. Og vi trenger den for å huske på at vi må fortsette å kjempe til alle faktisk har like rettigheter. Vi trenger den ikke for å gi kvinner over hele verden en stemme, - for stemmen har vi. Men vi trenger den for å minne alle våre medsøstre på at den kan og bør brukes. I alle fall av oss som har muligheten, og som nyter godene av våre forgjengeres mot.

Takk til dem som banet veien, - nå er det vårt ansvar å stikke ut løypa videre.

Gratulerer med dagen, søstre!


KRAKE SØKER MAKE #rebellerpåreise

En av de første kveldene i Sofia gikk vi en tur rundt i sentrum for å føle stemningen i hjertet av byen og se på signaturbyggene som alltid er opplyst i kveldsmørket. Vi kom ikke særlig langt før vi ble stoppet av et heftig oppbud av politi, - som ikke ville svare oss da vi spurte hva som skjedde.

Greit, tenkte vi, - da får vi finne ut av det selv, - og fulgte en liten strøm av mennesker som gikk i samme retning. Og burde vi ikke ha forstått det litt før - rebellene på reise kom selvsagt til å havne midt i en demonstrasjon. Begge to. Igjen. Intet nytt under hverken måne eller sol for noen av oss!

Så vi surret litt rundt i mengden av demonstrerende, og fikk endelig en ide om hva det handlet om. Trodde vi. Tilsynelatende demonstrerte man mot et nytt skianlegg på vintersportsstedet Bansko, som ligger i utkanten av Pirin Nasjonalpark sørvest i landet. Demonstrantene fryktet at denne planlagte utbyggelsen vil føre til ødeleggelse av nasjonalparken, på tross av lover som sikrer verning.

Og, - da vi begynte å snakke med demonstrantene forsto vi at dette dreide seg om så veldig mye mer. Denne saken viste seg å være et symbol for en anti-korrupsjonsbevegelse som er mye sterkere og dyptgripende enn det allerede viktige utgangspunktet. Det viste seg å være vel så mye en sivil ulydighetsaksjon som en demonstrasjon. Fordi det er få som tror på regjeringens lovnader om verken det ene eller det andre lenger - tross lover og regler både fra EU og staten selv - at de tror ikke lenger på dem. Nå begynner folk å reagere på denne måten - som aktivister.

Dette passet jo #rebellerpåreise perfekt!


Mer om den politiske situasjonen kommer senere - her på bloggen!

Vel hjemme! 

Da er vi vel hjemme med masse stoff til boka vår - tusen takk til alle som har bidratt til det!!!

Men - vi trenger fremdeles ditt bidrag for å få den utgitt slik at det ikke ender med prosjektet som med denne bilen her!

Har du lyst å støtte arbeidet vårt, og samtidig få et fint kunstkort? Klikk deg inn på linken her:

https://bidra.no/prosjekt/bulgarsk-vår/0aa7a14d-0583-4380-81f4-bc646b6ee9fe

På forhånd tusen takk!



Landsbyen Boyana, Sofia
Landsbyen Boyana, Sofia

Violeta

En av dagene var satt av til en tur til landsbyen Boyana oppe i fjellsidene til byfjellet Vitosha. Målet var å finne huset der forfatteren Elizaveta Bagrjana en gang skulle flytte inn sammen med kjæresten sin, som tragisk nok døde brått før de kom så langt, og hun flyttet derfor inn alene. Livet ble ikke som planlagt for poetessen, og ett av diktene vi jobber med er et sårt kjærlighetsdikt om tapet hun led. Så akkurat det huset hadde vi store planer om å fotografere for bruk til illustrasjon. Perfekt, tenkte vi!

Siden Siri hadde vært her før, trodde hun det skulle bli en enkel sak å finne dette huset igjen, - men i kafkansk stil brukte vi evigheter på noe som tilsynelatende ble en resultatløs leting. Vi spurte alle på vår vei opp og ned og frem og tilbake i de bratte små gatene, men ingen kunne hjelpe oss, hverken de folka vi traff eller Google på 4G.

Men så traff vi Violeta, en eldre dame som halset nedover de bratte bakkene som en fjellgeit mens vi «unge» stavret oss av gårde med store vannblemmer under føttene og verkende knær. 

Violeta kunne heller ikke si oss hvor dette huset befant seg, men tilbød seg å ta oss med på bussen som gikk forbi nasjonalhistorisk museum. Der mente hun at vi kunne spørre om hjelp, - og hun skulle samme veg. Hun hadde god kjennskap til «våre» tre forfattere, og snakket ivrig i vei. Mens vi ventet på bussen kjørte en av de to sønnene hennes forbi, - og hun kunne fortelle at han var billedkunstner og treskjærer. Det var jo litt av et pussig sammentreff, tenkte vi, - siden vi faktisk var ute på jakt etter motiver som Merete skulle bruke som grunnlag for illustrasjoner til diktene i boka vår. Og praten fløt med det enda lettere. Hun snakket også rimelig bra engelsk, - noe som er ganske uvanlig for folk i hennes generasjon,

På bussen rakk vi heldigvis å utveksle adresser og telefonnummer, slik at vi kunne møtes senere en dag, om vi hadde tid.

Vi ble ganske betatt av henne den korte stunden sammen oppe i landsbyen og på bussen, så vi bestemte oss for å ta kontakt igjen. Så samme kveld sendte vi en tekstmelding, og da kom det frem at hennes nylig avdøde søster også var dikter. Hun ville fryktelig gjerne vise oss noe av det søsteren hadde skrevet, men som aldri var publisert, og hun ville også gjerne vise mer av kunstnersønnens arbeid.

Violeta viser stolt sønnen Kirils eksamensoppgave i trearbeid.
Violeta viser stolt sønnen Kirils eksamensoppgave i trearbeid.

Denne gangen møtte vi henne på byens største kjøpesenter for en kaffe, - og det ble et inderlig sterkt møte med både smil, tårer og latter. Hun hadde med seg en liten plastpose med bilder og skriblerier, - for vi hadde på forhånd spurt om hun hadde lyst å dele noen av sine tanker med oss. Og selv om posen var liten, rommet den mange historier, om kunst, kultur og dikt, og med bilder av familiemedlemmer som betydde mye for henne. Men ingen av disse historiene handlet om henne selv. Da vi fortalte henne at det var hennes historie vi ønsket å høre, var det tydelig å se at dette er en kvinne som alltid har satt seg selv til side for å være til stede for andre. Hun kunne ikke forstå at hennes egen fortelling var verd å høre. Allikevel var det så emosjonelt for henne at hun ikke klarte å si mer enn et par setninger av gangen før hun begynte å gråte.

Det var ikke lett for henne å snakke om seg selv, men under samtalen kom det frem at livet ikke akkurat hadde behandlet henne med silkehansker. Blant annet hadde familien hennes vært utsatt for en dypt tragisk hendelse under kommunistenes coup d 'etat i 1944.

Den dagen fikk vi en ny venn, - damen med de kloke, brune øynene med både glimt og lune smil som samtidig så tydelig bar på en stor sorg.

Violetas sterke historie skal vi fortelle mer om i boka "Bulgarsk vår".

Bak sperrelinjen på ville veier i Boyana, Sofia
Bak sperrelinjen på ville veier i Boyana, Sofia

Ting går ikke alltid som planlagt..!

At det er noe i det uttrykket som sier at vegen blir til mens du går, - det fikk vi erfare både i overført og fysisk betydning på turen til Sofia for å følge i forfatternes fotspor.

Før vi dro hadde vi gjort en god del research på forhånd, - og hadde et program klart for hver dag. Trodde vi, da, - men mange av disse fotsporene vi skulle følge var blåst igjen, og avtaler vi trodde vi hadde med både forfatterforeningen og andre instanser, ble avlyst og utsatt og utsatt og utsatt helt til det ble for sent til å gjennomføre, - og det helt uten forklaring.

Men så er det sånn at aldri så galt som ikke godt for noe, som et annet uttrykk sier - og alle disse uforutsette problemene vi kom opp i, førte til helt andre møter og opplevelser som vi skal fortelle litt om her - og mer om i boken.

Rykende fersk artikkel fra Telemarkshistorier her!

Klikk på linken for å lese:

https://telemarkshistorier.no/kultur-og-tradisjon/bulgarsk-var-rebellerpareise/


Ny belønning!

Til de 100 første som støtter prosjektet med 150 kroner eller mer: Martenitsa!

Dette er små trådfigurer i rødt og hvitt som symboliserer god helse, renhet, fruktbarhet og lykke. Den gis til familie og venner den 1. mars, på Baba Marta (Bestemor Mars), og skal sikre den som får den et godt år. Dette er en tradisjon som står på UNESCOs verdensarvliste over immateriell kulturarv. 

Ganske fin tradisjon, - eller hva? 

Du kan klikke deg inn på linken her og bla deg nedover på siden om du har lyst å kjøpe den og støtte bokprosjektet vårt!

https://bidra.no/prosjekt/bulgarsk-vår/0aa7a14d-0583-4380-81f4-bc646b6ee9fe


Ha en glimrende dag! 

To uker til tur!

Vi jobber så svetten renner, og om to uker i dag drar vi til Sofia for å ta bilder og gjøre intervjuer av folk som enten har hatt noe med forfatterne å gjøre eller har latt seg påvirke av dem - det være seg familie, kollegaer eller venner. Research på gang, - og det avdekkes allerede nå spennende og uventede historier. 


Ut til folket!

Nå kommer de lekre kunstkortene våre til å ligge ute for salg hos fire nøye utvalgte foretak her i byen!

Vi er som så mange andre i vår bransje avhengige av støtte fra både næringslivet og privatpersoner, - vi er avhengige av at folk der ute liker det vi gjør og at de kjøper det vi har å tilby. Det er sånn at ingen bidrag er for små - og ingen for store!

I går hadde vi en hyggelig runde rundt i byen og snakket med mulige sponsorer og fire foretak som alle velvillig takket ja til å selge kortene våre og på den måten støtte prosjektet vårt. Tusen takk for det! 

Først dro vi innom EvaMatkroken Peer Gynt, som er midt i oppussing av butikken. Der var det hamring og boring og full rulle, - og blir kjempebra når det blir ferdig.

Hos Alvhild Jørgensens eftf. fikk vi så en interessant samtale om kvinner, idealisme og handelsstanden i sentrum, - som i stor grad drives av kvinner.

Så ble vi sultne, og stakk innom nyåpnede Dany's Cafe Mat & BarBok & Blueshuset for å sjekke ut det fristende lunsjtilbudet i samme slengen - og angret ikke!

Gode og mette trasket vi opp til WencheTelemarkens Bokhandel, - og hadde en trivelig prat med henne også.

Så, - uansett hva dere er ute etter - ei god bok, levere tippekupongen eller skaffe garn eller brukskunst - eller om dere skal ut å spise - så kan dere benytte sjansen til å handle et flott kunstkort i samme slengen på disse fire stedene - og samtidig støtte prosjektet vårt.

Dere kan også støtte det ved å gå inn på denne linken:

https://bidra.no/prosjekt/bulgarsk-vår/0aa7a14d-0583-4380-81f4-bc646b6ee9fe

På forhånd tusen takk!

Hilsen Merete og Siri

Tusen takk!

Det begynner sakte men sikkert å tikke inn støtte til oss, - dere er med på å gjøre at prosjektet realiseres! :

Takk også til Kathrine Østeby, Erik Tveiten, Kjetil Bjerkestrand, Morten Skåttet og Mari Torset - og noen anonyme givere! 

Takk til Elin, Anne og Sunniva for motivasjon og bidrag så langt - dere er gullgjeve!

Tusen takk også til trykkeriet Serit på Notodden for å sponse trykk av de flotte takkekortene med motivet av digitaltrykket This Is What Democracy Looks Like til alle som støtter prosjektet!

Belønning kommer! 

Klem fra Merete og Siri

Kick-off dag 2


Så sitter vi her, da, i Hovedkvarteret, Meretes atelier, - tre måneder etter telefonen jeg tok til min gode venninne og kreative kunstnersjel for å høre om hun hadde lyst til å bli med på dette. Heldigvis var svaret JA!

Vi har jobbet med oversettelse/gjendikting og valgt ut noen illustrasjoner til diktene helt siden dag 1, men for å få de illustrasjonene vi ønsker, og for å fortelle en mer personlig historiene om de tre kvinnelige forfatterne vi jobber med nå i første omgang, må vi dra til Sofia, der alle tre levde og virket på gitte tidspunkt i livene sine. Hvorfor det, lurer dere på? Er noe med det å få autentiske bilder med motiver vi velger selv, gå steder der de har gått, snakke med etterkommere, kolleger og andre de har inspirert. Føle stemningen, liksom.

Som sagt er planen å få dette inn i bokform. Men først må vi altså en tur til Sofia. Finansiering er alltid en utfordring, så vi håper crowdfunding vil gi oss en kick-start på prosjektet, - som skal vokse seg mye større.

Vi gir oss ikke med en bokutgivelse, men vil fortsette å fortelle forskjellige kvinners historie på ulike måter, men med tekst og bilder. Og vi ønsker at dere er de som tar oss videre med tips og ønsker!

Stay tuned!

Hilsen Siri og Merete

Lag din egen hjemmeside gratis! Denne nettsiden ble laget med Webnode. Lag din egen nettside gratis i dag! Kom i gang